Forekomsten av de ulike søvnsykdommene varierer, men mange forekommer veldig hyppig. Kronisk insomni sees hos rundt 10-15 prosent av voksne, og obstruktiv søvnapne er omtrent like hyppig. Søvnlidelser sees i alle aldre og i begge kjønn, men noen av diagnosene er hyppigere hos barn (f.eks. parasomnier), andre hos eldre (f.eks. restless legs syndrom), og noen av diagnosene er vanligst hos kvinner (f.eks. kronisk insomni), andre hos menn (f.eks. obstruktiv søvnapne).

Flere av diagnosegruppene håndteres primært av fastlegen (kronisk insomni, døgnrytmelidelser, parasomnier og søvnrelaterte bevegelseslidelser), mens søvnrelaterte respirasjonslidelser (f.eks. obstruktiv søvnapne) og sentrale hypersomnilidelser (f.eks. narkolepsi) primært utredes og behandles av spesialister på sykehus.

Søvnlidelser inndeles i følgende diagnosegrupper:

1. søvnrelaterte respirasjonslidelser (blant annet obstruktiv søvnapne),
2. sentrale hypersomnilidelser
3. insomnilidelse
4. søvnrelaterte bevegelseslidelser (blant annet restless legs syndrom)
5. parasomnier
6. døgnrytmelidelser

Det er flere yrkesgrupper involvert i håndteringen av pasientene, blant annet leger, psykologer, sykepleiere, tannleger og pedagoger. Innenfor legeyrket er også mange ulike spesialiteter involvert, blant annet fastleger, lungeleger, ØNH-leger, nevrologer, kliniske nevrofysiologer, psykiatere, barne- og ungdomspsykiatere og barneleger.

Diagnostiseringen krever ulik tilnærming. De aller fleste av diagnosene kan stilles utelukkende basert på grundig utspørring av pasientens symptomer og plager – uten krav til funn på objektive søvnregistreringer.  Det gjelder blant annet diagnosene kronisk insomni, restless legs-syndrom, døgnrytmelidelser og også de fleste av parasomniene. Andre søvndiagnoser krever objektive funn, og pasientens symptomer har mindre betydning for diagnosen. Det gjelder blant annet for obstruktiv søvnapne og sentrale hypersomnilidelser. For å kunne stille disse diagnosene må det gjøres funn på objektive søvnregistreringer eller dokumenteres hypokretinmangel i spinalvæsken.

De aller fleste av diagnosene innen søvnfeltet håndteres utenfor sykehus.

Henvisning til sykehus er spesielt aktuelt når det er nødvendig med utredning med objektive søvnregistreringer. Det betyr at fastlegene primært henviser pasienter hvor det er mistanke om søvnrelaterte respirasjonslidelser (som f.eks. obstruktiv søvnapne) eller sentrale hypersomnilidelser (som f.eks. narkolepsi).

Hvis det ikke er mistanke om slike lidelser, vil pasienten vanligvis ikke bli utredet eller behandlet i spesialisthelsetjenesten. Ventetiden til utredning/behandling på sykehus er dessverre lang mange steder i landet, men vil avhenge av hva fastlegen skriver i henvisningen. Det vil si at de mest alvorlige søvnlidelsene vil prioriteres.

I følge Nasjonal prioriteringsveileder skal pasienter med søvnrelaterte respirasjonslidelser tas imot på sykehuset innen 6 måneder etter mottatt henvisning, og innen 12 uker ved spesifikke tilleggskriterier.