Hvor hyppig er restless legs syndrom?

Undersøkelser fra flere vestlige land angir forekomsten av restless legs syndrom til å være mellom 5 og 15 %. I en norsk spørreundersøkelse tilfredsstilte 14 % av voksne personer kriteriene for restless legs, og omtrent halvparten beskrev plagene som moderate eller alvorlige. Det er flest kvinner som plages, og hyppigheten øker med alderen. Til tross for at restless legs syndrom er hyppig, forblir lidelsen ofte udiagnostisert og ubehandlet. 

Hva skyldes restless legs syndrom?

Tilstanden finnes i en primær (ukjent årsak) og en sekundær form. Sekundær restless legs betyr at tilstanden kan settes i sammenheng med en bakenforliggende årsak, som nyresykdom, jern- og vitaminmangel, graviditet, skader på nervesystemet, revmatiske sykdommer, medisinbruk, alkohol, koffein eller røyk. Selve årsaksmekanismene til restless legs syndrom er ukjente, men en forstyrrelse i et av hjernens budbringerstoffer (dopamin) er påvist. Forstyrrelser i jernomsetningen ser også ut til å spille en rolle. Arv har betydning, og 40-50 % av pasienter med restless legs syndrom kjenner andre i familien med liknende symptomer.

Hvilke symptomer sees ved restless legs?

Restless legs syndrom kjennetegnes av fire selvrapporterte symptomer:

1. Trang til å bevege beina (og eventuelt armene) på grunn av ubehagelige, kriblende fornemmelser.
2. Denne trangen til å bevege seg eller de ubehagelige fornemmelsene oppstår i hvile eller ved inaktivitet.
3. Denne trangen lindres helt eller delvis av bevegelser, for eksempel hvis man går eller strekker seg.
   
4. Denne trangen er til stede spesielt om kvelden og natten, og ikke tidlig på dagen.

Mange pasienter med restless legs syndrom klager over tretthet og søvnighet på dagtid, noe som skyldes at lidelsen ofte gir søvnproblemer. 

De aller fleste av diagnosene innen søvnfeltet håndteres utenfor sykehus, slik som denne diagnosen. Henvisning til sykehus er vanligvis kun aktuelt når det er nødvendig med utredning med objektive søvnregistreringer. Det betyr at fastlegene primært henviser pasienter hvor det er mistanke om søvnrelaterte respirasjonsforstyrrelser (som f.eks. obstruktiv søvnapne) eller sentrale hypersomnilidelser (som f.eks. narkolepsi). Hvis det ikke er mistanke om slike lidelser, vil pasienten vanligvis ikke bli utredet eller behandlet i spesialisthelsetjenesten. Hvis plagene er svært store, f.eks. medfører behov for sykmeldingsperioder og standard behandling har vært forsøkt uten effekt, vil enkelte sykehus ta imot pasienter også med denne lidelsen.