Hjartesvikt

Utgreiing av hjartesvikt kan vere vanskeleg, men det er viktig å stille rett diagnose fordi tilstanden inneber livslang oppfølging og behandling.

For å stille diagnosen hjartesvikt må tre kriterium oppfyllast:

• Du har teikn og symptom på hjartesvikt: Tung pust, hevelsar i beina og redusert arbeidstoleranse
• Du har forhøgde nivå av ei blodprøve på hjartestress (BNP)
• Vi ser typiske funn som ved hjartesvikt, på ulike undersøkingar
• Det er haldepunkt for strukturelle eller funksjonelle forstyrringar ved avbilding av hjartet, vanlegvis med ultralyd (ekkokardiografi).

Tung pust og redusert arbeidstoleranse er også vanlege symptom ved lungesjukdommar, fedme, låg blodprosent og ei rekke andre lidingar. Ein viktig del av utgreiinga er derfor å utelukke andre tilstandar som gir desse symptoma.

Vi kan få ein mistanke om hjartesvikt ut frå sjukehistoria og kartlegging av helsa di. Deretter tar vi som oftast ein blodprøver og EKG. Vi må så ta ultralyd av hjartet for å bekrefte eller avkrefte diagnosen. Deretter følger undersøkingar med tanke på å finne årsaka til hjartesvikten.

Det finst mange årsaker til hjartesvikt. Dei vanlegaste årsakene er:

• nytt eller gammalt hjarteinfarkt
• hjartemuskelsjukdom (kardiomyopati) som kan vere genetisk fundert
• sjukdom i hjarteklaffane og langvarig høgt blodtrykk
• hjarterytmeforstyrringar

Pumpefunksjonen til hjartet minkar med alderen, og eldre menneske kan derfor ha lettgradig hjartesvikt som følge av den normale aldringsprosessen. Ei rekke tilstandar og sjukdommar som ikkje rammar hjartet direkte kan forverre eller framkalle svikt, slik som låg blodprosent, særleg høgt blodtrykk, fedme, diabetes, nyresvikt, hjarterytmeforstyrringar og stoffskiftesjukdommar.

EKG høyrer med ved mistanke om hjartesvikt. Legen ser blant anna på hjarterytme og hjartefrekvens, overleiing av elektriske impulsar og teikn på hjarteinfarkt (gammalt eller nytt). Det er sjeldan at EKG er heilt normalt ved hjartesvikt.

Blodprøver er viktige for å stille diagnose, vurdere alvorsgrad og for å følge utviklinga. Den viktigaste blodprøva er BNP eller NT-proBNP som seier noko om stress på hjartet. I tillegg bør du få ei brei utgreiing som inkluderer hemoglobin, kvite blodlekamar, blodplater, elektrolyttar, nyre- og leverfunksjonsprøver, stoffskifteprøver, langtidsblodsukker og feittstoff, inkludert kolesterol.

Dei fleste pasientar med mistenkt hjartesvikt bør undersøkast med ultralyd av hjartet, såkalla ekkokardiografi. Dette er ei undersøking som tar omtrent ein halv time. Du ligg vanlegvis på sida på ein benk mens undersøkaren bevegar ein ultralydprobe på utsida av brystet. Ved hjelp av den tar ein levande bilde som kan brukast til å vurdere størrelsen og funksjonen til hjartet.

Røntgen av brystkasse (toraks) kan gi viktig informasjon om hjartestørrelse og eventuell lungesjukdom, lungestuvning eller væskesamling.

Hjertekateterisering med kransåresundersøking, såkalla koronar angiografi, kan vere nødvendig for å avgjere om hjartesvikten kjem av tronge kransårar, og om dette i tilfelle skal behandlast.

Gangtest er ein enkel test som gir eit brukbart inntrykk av fysisk funksjonsnivå. Du går så langt du kan i 6 minutt og vi noterer avstanden du går. Ein distanse under 300 meter er uttrykk for sikkert redusert funksjon, medan unge menneske gjerne klarer over 600 meter. Testen kan kombinerast med måling av oksygenmetting. Den fell sjeldan ved hjartesvikt, medan vi oftare ser eit fall i oksygenmetting ved lungesjukdom.

Andre undersøkingar

Computertomografi (CT) og magnetisk resonansbiletdanning (MR) kan gi verdifull tilleggsinformasjon om hjartesjukdom, og blir brukt hos somme pasientar for å finne ut kva som ligg bak hjartesvikten.

Arbeidsbelasting med måling av oksygenopptak er nyttig både for diagnose, vurdering av prognose og oppfølging av pasientar med hjartesvikt. Dette blir gjort best på ergometersykkel eller tredemølle.

Høgresidig hjertekateterisering blir av og til brukt for å måle trykkforholda i hjartet og kan kombinerast med vevsprøvar (biopsi) frå hjartemuskelen for å finne ei presis årsak til hjartesvikt.

Langtidsregistrering av hjarterytmen blir gjord hos pasientar der legen mistenkjer hjarterytmeforstyrring. Du får sett på eit EKG-apparat som du kan ha i snor rundt halsen eller i beltet, og som er kopla til elektrodar på kroppen. Apparatet blir teke av etter eitt til sju døgn.

Behandlingen ved hjertesvikt har som mål å korrigere årsaker til hjertesvikt og avlaste hjertet slik at restfunksjonen utnyttes bedre Det er også viktig å behandle relaterte tilleggssykdommer som høyt blodtrykk og diabetes best mulig. Det er tre hovedtyper av behandling: Livsstilsendringer, medikamentell behandling og kirurgiske eller kateterbaserte inngrep.

Du bør følge livsstilsråd og de fleste bør i tillegg bruke hjertesviktmedikamenter. Kirurgiske inngrep eller kateterbaserte inngrep er aktuelt for å korrigere spesifikke årsaker til hjertesvikt, slik som klaffefeil eller tette kransårer.

Å leve med hjertesvikt vil for mange bety begrensninger i dagliglivet og dermed redusert livskvalitet. Kunnskap om sykdommen og om enkle prinsipper som kan redusere symptomer og plager er derfor viktig for både deg og dine pårørende. Du må selv ta ansvar for sykdommen og bør følge de råd som blir gitt med tanke på egenbehandling. Dette er ofte det viktigste tiltaket du kan gjøre for å unngå hyppige sykehusinnleggelser.

Store studier har vist bedring av både symptomer og prognose ved bruk av moderne medisiner mot hjertesvikt.

Kirurgisk og kateterbasert behandling er aktuelt der det er en spesifikk (del)årsak til hjertesvikten som lar seg korrigere, eller der symptomene og prognosen er svært dårlig uten hjertekirurgi, innsetting av hjertestarter, hjertesviktpacemaker eller hjertepumpe.

Biventrikulær pacemaker (CRT= cardiac resynchronizaton therapy) tar sikte på å synkronisere sammentrekningen av hjertet. Vi bruker tre ledninger, en til høyre forkammer, og en til hvert av hjertekamrene. Personer som er aktuelle for dette har vedvarende symptomer tross adekvat medikamentell behandling, betydelig redusert pumpefunksjon og brede hjertekomplekser i EKG.

En implanterbar hjertestarter (ICD), er en pacemaker som kan gi støt med høy energi (20-30 Joules) slik at en alvorlig hjerterytmeforstyrrelse avbrytes. ICD er dermed en «forsikring» som kan benyttes hos personer med høy risiko for å utvikle slike hjerterytmeforstyrrelser. ICD er aktuelt hos personer som har overlevet hjertestans, eller personer med betydelig redusert pumpefunksjon. Mange som er aktuelle for ICD vil også ha nytte av CRT, og det finnes innretninger med begge modaliteter, såkalt CRT-D.

Kirurgisk behandling

Mange med hjertesvikt vil før eller senere få kartlagt blodforsyningen til hjertet med hjertekateterisering eller CT. For noen kan det være aktuelt å bedre blodforsyningen enten med koronar by-pass eller PCI.

PCI gjøres som en forlengelse av koronarangiografi, som er en røntgenundersøkelse av hjertets kransårer (se utredning). PCI (utblokking) er en teknikk som brukes for å utvide trange områder i hjertets kransarterier.

By-pass-operasjon er et større kirurgisk inngrep i full narkose. Brystkassen åpnes og overfladiske årer fra leggen eller årer fra innsiden av brystkassen brukes for å omgå de trange områdene av kransårene.

Dersom klaffesykdom er en viktig årsak til hjertesvikten din eller klaffelidelsen bidrar til symptomer, kan det bli aktuelt å behandle klaffesykdommen. Tradisjonelt har dette vært utført med åpen hjertekirurgi i full narkose, men klaffeutskiftning kan nå også gjøres med kateterteknikk. Valg av metode bestemmes individuelt for hver enkelt pasient.

Mange pasienter med akutt hjertesvikt trenger forbigående behandling med forskjellige typer hjertepumper mens de ligger på sykehuset. Et lite utvalg av pasienter med hjertesvikt og svært dårlig prognose kan få lagt inn en kunstig hjertepumpe som du kan leve et relativt normalt liv med i påvente av en hjertetransplantasjon, eller dersom hjertetransplantasjon av ulike grunner ikke er aktuelt.

Hos noen pasienter med hjertesvikt i endestadiet, dårlig prognose og god organfunksjon for øvrig er hjertetransplantasjon et alternativ når legene ikke når målet med annen behandling. Hjertetransplantasjon gjøres etter svært omfattende utredning og krever livslang innsats både fra pasienten og fra helsevesenet.

Hjartesvikt krev oftast livslang eigeninnsats, behandling og oppfølging. Oppfølginga blir tilpassa kvar enkelt person. Mange pasientar blir symptomfrie eller nesten symptomfrie på behandling og kan følgjast av fastlegen.

Blodtrykk, hjarterytme, vekt, langtidsblodsukker, nyrefunksjon og saltverdiar i blodet bør kontrollerast regelmessig. Dei fleste stabile pasientar med lette symptom kan gå til kontroll kvart halve år. Dersom du har vedvarande symptom eller ustabil sjukdom med fleire tilbakefall, bør du kontrollerast oftare. Då blir du ofte følgt opp på ein hjartesviktpoliklinikk på lokalsjukehuset.

Pasientar med kunstige hjarteklaffar, pacemaker, hjartestartar, kunstig hjartepumpe eller hjartetransplantat følgjer eigne oppfølgingsrutinar.

Livskvalitet, symptombyrde, funksjonsnivå og prognose blir betre av eigeninnsats. Har du først fått hjartesvikt, har du i dei fleste tilfella ein kronisk sjukdom som krev livslang innsats for å unngå årsaker til hjartesviktforverring og for å halde kroppen i form.