Effektive legemidler ved Hepatitt C og PCT

Hepatitt C er en infeksjon i leveren som skyldes smitte med hepatitt C virus (HCV). Infeksjonen kan gå over av seg selv uten behandling, men hos de fleste av dem som smittes går det over til å bli en kronisk tilstand som krever behandling. 

HCV Infeksjon gir vanligvis ingen eller få symptomer, men kan over tid skade leveren og gi økt risiko for leverkreft. Infeksjonen kan også føre til utvikling av porfyrisykdommen PCT. Legemidlene som tidligere ble brukt til behandling av kronisk hepatitt C hadde dårligere effekt og har på grunn av bivirkninger ikke vært tilgjengelig for alle. 

For dem som ikke har blitt kvitt HCV infeksjonen har dette medført dårligere behandlingseffekt av PCT med flere tilbakefall av hudsymptomer.

Flere nye legemidler av typen direktevirkende antivirale midler brukes nå til behandling mot kronisk hepatitt C, og innføring av disse midlene har medført en dramatisk bedring av muligheten til å bekjempe denne virusinfeksjonen. I tillegg til at denne behandlingen er svært effektiv er den også enklere å gjennomføre, med kortere behandlingstid og med få eller ingen bivirkninger. 

Behandlingen består i en tablettkur som tas i åtte til tolv uker, og tilbys nå alle som har kronisk HCV infeksjon.

Studier fra andre land, der hepatitt C er en mer vanlig årsak til utvikling av PCT, har vist at pasienter som gjennomførte tablettkuren og ble kvitt HCV infeksjonen også opplevde bedring av hudsymptomer og normalisering av porfyrinnivåer i løpet av behandlingsperioden eller kort tid etter. 

Tjueni av pasientene som er beskrevet i disse studiene fikk ingen spesifikk behandling mot PCT i perioden de mottok behandling mot hepatitt C, og hadde heller ikke behov for det etterpå.  

Behandling med eldre standardbehandling mot hepatitt C var kun effektivt i noen tilfeller, men de fleste ble ikke kvitt viruset selv etter flere behandlingsforsøk. Flere av disse pasientene opplevde forverring av PCT under behandlingsforsøkene. 

Tidligere har gjerne behandling mot PCT blitt forsøkt før antiviral behandling ettersom pasientene har hatt plagsomme hudsymptomer og PCT har vært lettere å behandle. Denne fremgangsmåten har imidlertid hos mange ikke gitt ønsket respons og med flere tilbakefall av hudsymptomer.

Beskrivelsene i studiene viser at det er viktig for pasienter med PCT og hepatitt C å komme raskt i gang med behandling rettet mot virusinfeksjonen. De viser også at tilleggsbehandling rettet mot PCT kanskje ikke er nødvendig. Ettersom erfaringsgrunnlaget foreløpig er så lite, vet vi ikke hvor sannsynlig det er at dette vil være tilstrekkelig for alle. 

Vi vet også lite om hvor stor risiko denne pasientgruppen har for tilbakefall av PCT ettersom oppfølgingstiden for pasientene i studiene har vært relativt kort. Det er derfor viktig med oppfølgende kontroller av PCT i henhold til NAPOS sine anbefalinger.

PCT ser ut til å utvikle seg sakte og først etter mange år med kronisk hepatitt C. Med de nye legemidlene vil sannsynligvis flere få tilbud om behandling på et tidligere tidspunkt og kanskje før de rekker å utvikle PCT.