Søvn hos eldre
Når man eldes, skjer det en rekke kroppslige endringer også relatert til søvn. Forskning viser at søvnen og døgnrytmekurven endrer seg med økende alder og samlet sett kan kroppen bli dårligere regulert for søvn om natten og aktivitet om dagen. Når vi eldes er det mer vanlig å ha problemer med innsovning og samtidig opplever mange at det er mer utfordrende å sove sammenhengende. Ved bruk av objektive målemetoder ser man at den dype restituerende søvnen reduseres. Hos eldre som er over 90 år kan den dype søvnen være nærmest fraværende. Bortfall av dyp søvn blir erstattet av lettere søvn, hvilket kan medføre at eldre våkner opp lettere om natten. Det gir igjen mer avbrutt søvn og totalt sett lengre våkenhetsperioder. Noen av endringene kan skyldes nedsatt syn og uklar linse, videre kan ulike øyesykdommer medføre en reduksjon i lys som når frem til døgnrytmeregulerende hjerneområder
Insomni hos eldre
Insomni kjennetegnes av vanskeligheter knyttet til innsovning, redusert evne til å sove sammenhengende, for tidlig oppvåkning, eller kombinasjon av disse. Det er sentralt at disse utfordringene er tilstede til tross for at vedkommende har mulighet til å sove og at personen opplever at søvnvanskene gir plager på dagtid. Om lag 50 % av den eldre populasjonen forteller om symptomer på insomni. Insomni kan føre til redusert livskvalitet, svekket psykososial og kognitiv funksjon, fasilitere depresjon gi økt risiko for kardiovaskulære og metabolske sykdommer. Insomni i høyere alder tilskrives ofte medisinsk og/eller psykiatrisk komorbiditet fremfor aldersrelaterte endringer per se. Imidlertid har man identifisert noen aldersrelaterte endringer i reguleringen av søvn som kan være utslagsgivende. Dette knytter seg til endringer relatert til homeostatiske mekanismer og døgnrytmeregulering. Disse endringene kan ses som underliggende årsaker for redusert evne til å sove sammenhengende, fremskyndet søvnfaselidelse, og for tidlig oppvåkning. Studier viser at kognitiv adferdsterapi for insomni hos eldre er like effektiv som hypnotika på kort sikt og bedre enn medikamentell behandling over lengre tid – og er i så måte den foretrukne behandlingen. (Les mer om insomni.)
Døgnrytmeregulering hos eldre
Med Med økende alder kan man se at søvnen blir mer oppstykket og mindre dyp. Aldring er assosiert med endring i døgnrytmen, i den forstand at rytmen blir fremskyndet og har lavere styrke (redusert amplitude). Forskning viser at eldre kvinner og menn med svak og endret døgnrytmeregulering har høyere mortalitet enn de som ikke har dette. Videre viser forskning at døgnrytmerelaterte endringer hos kvinner er assosiert med økt risiko for å utvikle mild kognitiv svikt og demens. Endringer hos menn med hensyn til døgnrytmereguleringen er assosiert med økt risiko for kardiovaskulære hendelser, særlig relatert til hjertet. Eldre voksne har også redusert evne til å forflytte på søvnperioden og i lys av dette respondere mer negativt på jet lag eller skriftarbeid.
Søvn ved ulike typer demens
Studier indikerer at nevrodegenerasjon påvirker hjerneområder som er sentrale med hensyn til søvnreguleringen og at søvnforstyrrelser er svært vanlige hos mennesker med demens. Hos pasienter med Alzheimer er en del av endringene man kan se ved normal aldring mer uttalt, som for eksempel hyppige oppvåkninger og mindre dyp søvn. Videre viser forskning at søvnforstyrrelsene blir mer uttalte jo mer alvorlig grad av demens pasienten har. Ubehandlede søvnforstyrrelser i denne gruppen kan medføre forverring av kognitiv svikt, og redusere livskvaliteten til den det gjelder, samt vedkommendes eventuelle samboer/partner. Et av de mer plagsomme søvnrelaterte problemene ved demens er «sundowning». Her ses en markant endring hos pasienten ved kveldstid som er karakterisert av forvirring, agitasjon, aggresjon og angst. Fenomenet kan delvis forklares av endringer i døgnrytmen. I forståelsen av søvnforstyrrelser hos mennesker med demens er det sentralt at problemene i noen tilfeller kan tilskrives andre ubehandlede utfordringer som smerte, depresjon eller angst. Det er derfor viktig å kartlegge og eventuelt behandle disse i møte med søvnforstyrrelser hos mennesker med demens. Søvnforstyrrelser ved demens kan ses på som et symptom ved nevrodegenerasjon – i lys av dette er det er fremdeles uklart hvorvidt søvnforstyrrelser hos mennesker med demens kan behandles. Nyere studier har undersøkt hvorvidt økt lyseksponering kan forbedre søvnen i denne populasjonen. Resultatene relatert til dette er imidlertid noe sprikende og det er behov for ytterligere studier.
Søvnrelaterte respirasjonsforstyrrelser hos eldre
Søvnrelaterte respirasjonsforstyrrelser kjennetegnes av et unormalt respirasjonsmønster under søvn. Økende alder innebærer økt risiko for den vanligste søvnrelaterte respirasjonsforstyrrelsen som er obstruktiv søvnapné (OSA). Flere faktorer som er pålitelige markører for OSA hos yngre er mindre aktuelle for dem som er over 70 år. Videre er muskelsvinn hos eldre en sentral risikofaktor, da dette gjør at vevet i svelget lettere kollapser. Som hos yngre er kontinuerlig overtrykk i luftveiene (CPAP) den foretrukne behandlingen av OSA. (Les mer om søvnapné.)
Versjon september-2021