Hjertesvikt

Hovedsymptomene ved hjertesvikt er tung pust, som har sammenheng med økte trykkforhold i hjertet og ansamling av væske i lungene, og tretthet og redusert arbeidstoleranse, som har sammenheng med redusert blodtilførsel til musklene. Tung pust og redusert arbeidstoleranse er også vanlige symptomer ved lungesykdommer, fedme, lav blodprosent og en rekke andre lidelser. En viktig del av utredningen tar sikte på å utelukke andre tilstander som gir disse symptomene. Hjertesvikt er en spesielt vanlig årsak til plagene dersom pasienten er eldre, har sukkersyke, høyt blodtrykk, eller tidligere hjertesykdom (spesielt gjennomgått hjerteinfarkt). Utredningen starter ofte på fastlegekontoret, og fortsetter som oftest på sykehus når mistanken om hjertesvikt er reist. Utredningen kan bestå i flere polikliniske besøk, eller du kan bli innlagt for en mer samlet gjennomgang.

Utredning av hjertesvikt kan være vanskelig, men er viktig å stille riktig diagnose fordi tilstanden innebærer livslang oppfølging og behandling. For å stille diagnosen hjertesvikt må tre kriterier oppfylles:

• Det er symptomer på hjertesvikt
• Det er typiske funn som ved hjertesvikt
• Det er objektive holdepunkter for strukturelle eller funksjonelle forstyrrelser i hjertet

Vanlige symptomer på hjertesvikt:

• Tung pust
• Slapp, trett
• Redusert arbeidstoleranse
• Depresjon
• Hovne ben
• Vansker med å ligge flatt (må heve sengeenden)

EKG

EKG hører med ved mistanke om hjertesvikt. Legen ser blant annet på hjerterytme og hjertefrekvens, overledning av elektriske impulser og tegn på hjerteinfarkt (gammelt eller nytt). Det er sjelden at EKG er helt normalt ved hjertesvikt. Pasienter med spesielt brede hjertekomplekser kan nyttiggjøre seg en såkalt hjertesviktpacemaker.

Blodprøver

Blodprøver er viktige for å stille diagnose, vurdere alvorlighetsgrad og for å følge utviklingen. De omfatter vanligvis hemoglobin, hvite blodlegemer, blodplater, elektrolytter, nyre- og leverfunksjonsprøver, stoffskifteprøver, prøver for sukkeromsetning (HbA1c) og fettstoffer, inkludert kolesterol. Natriuretiske peptider som BNP/NT-proBNP produseres i hjertet, skilles ut i blodbanen og virker inn på vannhusholdningen. Nivåene av natriuretiske peptider stiger ved hjertesvikt, og ved mistanke om hjertesvikt bør du få målt BNP eller NT-proBNP. En normal konsentrasjon hos en ubehandlet pasient tilsier lav sannsynlighet for hjertesvikt, mens høye verdier tilsier videre utredning med ekkokardiografi.

Ultralyd av hjertet

De fleste pasienter med mistenkt hjertesvikt bør undersøkes med ultralyd av hjertet, såkalt ekkokardiografi. Dette er en undersøkelse som tar omtrent en halv time. Du ligger vanligvis på siden på en benk mens undersøkeren beveger en ultralydprobe på utsiden av brystet. Ved hjelp av den tar man levende bilder som kan brukes til å vurdere hjertets størrelse og funksjon.

Computertomografi (CT) og magnetisk resonansbilleddannelse (MR) 

Undersøkelsene kan gi verdifull tilleggsinformasjon om hjertesykdom, og brukes hos enkelte pasienter for å finne ut hva som ligger bak hjertesvikt.

Hjertekateterisering / koronarangiografi 

Hjertekatetisering med kransåreundersøkelse – såkalt koronarangiografi – utføres ofte for å bestemme om hjertesvikten skyldes kransåresykdom, og om dette i tilfelle skal behandles. CT kan ofte brukes i stedet for hjertekateterisering for å avklare om det er kransåresykdom. 

Behandlingen ved hjertesvikt har som siktemål å korrigere årsaker til hjertesvikt, å avlaste hjertet slik at restfunksjonen utnyttes bedre og å behandle tilleggssykdommer. Det er tre hovedtyper av behandling: Livsstilsendringer, medikamentell behandling og kirurgiske eller kateterbaserte intervensjoner. Alle bør følge livsstilsråd og de fleste bør i tillegg bruke hjertesviktmedikamenter. Kirurgiske inngrep eller kateterbaserte inngrep er aktuelt for å korrigere spesifikke årsaker til hjertesvikt, slik som klaffefeil eller tette kransårer. 

Kirurgisk og kateterbasert behandling

Kirurgisk og kateterbasert behandling er aktuelt for utvalgte pasienter der det er en spesifikk (del)årsak til hjertesvikten som lar seg korrigere, eller der symptomene og prognosen er svært dårlig uten hjertekirurgi, innsetting av hjertestarter eller hjertesviktpacemaker eller hjertepumpe. Hos et fåtall pasienter med hjertesvikt i endestadiet kan hjertetransplantasjon bli aktuelt.

Hjertesviktpacemaker

Hjertesviktpacemakere eller såkalte biventrikulære pacemakere tar sikte på å synkronisere sammentrekning av hjertet, og man bruker derfor tre ledninger, en til høyre forkammer, og en til hvert av hjertekamrene. De som er aktuelle for dette er vedvarende symptomer tross adekvat medikamentell behandling, betydelig redusert pumpefunksjon og brede hjertekomplekser.

Hjertestarter

En implanterbar defibrillator (ICD) – hjertestarter – er en pacemaker som kan avgi støt med høy energi (30-40 Joules) slik at en alvorlig hjerterytmeforstyrrelse avbrytes. ICD er således en «forsikring» som kan benyttes hos pasienter med høy risiko for å utvikle slike hjerterytmeforstyrrelser.

Behandling av trange kransårer

Dersom utredningen viser trange eller tette kransårer, kan det bli aktuelt med «utblokking» av disse årene (PCI) eller kransårekirurgi (by-pass-operasjon). Hvilket av disse alternativene som er best i ditt tilfelle, blir bestemt i et hjerte-team bestående av hjerteleger, hjertekirurger og annet relevant personell. Noen ganger beslutter legene at behandling av kransårene ikke er tilrådelig fordi forventet nytte er liten eller risikoen er høy. 

Behandling av trange eller lekke hjerteklaffer

Dersom klaffesykdom er en viktig årsak til hjertesvikten din eller klaffelidelsen bidrar til symptomer, kan det bli aktuelt å behandle klaffesykdommen. Dette må ofte gjøres som åpen hjertekirurgi i full narkose. I de siste årene har man også kunnet reparere klaffer med kateterbasert teknikk hos utvalgte pasienter. Det gjelder særlig ved behandling av trang hovedpulsåre (arotastenose), der en sammenleggbar, kunstig klaff føres gjennom pulsåren fra lysken til klaffestedet (TAVI). Det kan også være aktuelt å reparere en lekkasje i klaffen mellom venstre for- og hjertekammer, mitralklaffen, med kateterteknikk (Mitraclip)