Kompliserte og sammensatte atferdsvansker vil ofte behandles tverrfaglig av ulike yrkesgrupper med relevant erfaring, slik som lege, psykolog, vernepleier og eventuelt andre yrkesgrupper. Det vil være nødvendig å starte arbeidet med en grundig kartlegging av atferdsvanskene og faktorer som kan være av betydning for disse. Kartlegging og utredning kan gjennomføres både ambulant der pasienten oppholder seg og i sykehuset (poliklinisk). Observasjon av pasient samt samtaler og samhandling med nærpersoner vil være viktig.
I tilfeller der årsaken til atferdsvanskene er ukjent, vil det være viktig å kartlegge tidligere belastende livshendelser, sosialt nettverk, fritidstilbud, mulighet for selvbestemmelse, kommunikasjon og om vedkommende får tilstrekkelig hjelp og oppfølging i det daglige.
Spesielt hos nye pasienter og der årsaken til atferdsvanskene er ukjent, vil en diagnostisk vurdering være viktig med tanke på:
- Årsak til pasientens funksjonshemning (Genetiske tilstander/syndromer osv.)
- Psykisk utviklingshemning og evt. grad
- Utviklingsforstyrrelser som autisme, Tourette og ADHD
- Psykiske lidelser
- Somatiske lidelser inkludert smertetilstander
I forbindelse med moderate og alvorlige atferdsvansker kan både indirekte og direkte tiltak iverksettes. Indirekte tiltak gis i form av opplæring og veiledning til nærpersoner og tiltak for å øke kvaliteten på den miljøterapeutiske tilretteleggingen. Det kan også være aktuelt med direkte tiltak som styrker pasienten sin kompetanse i forhold til kommunikasjon, relasjonelle- og sosiale ferdigheter, økt selvbestemmelse, mestring og bedret selvfølelse.
All behandling må tilpasses hver pasient og de individuelle forhold pasienten lever under.
Aktuelle behandlingstiltak kan være:
- Sosial ferdighetstrening/etablering av sosiale ferdigheter som alternativ til den utfordrende atferden, for eksempel sinnemestring og sosiale historier.
- Opplæring av personalgrupper i metodikk, tiltak, holdninger, kompetanse om pasienten, nødvendig skadeavvergingsteknikker, registrering, dokumentasjon, gjenkjenne tidlige tegn på utfordrende atferd hos pasient.
- Berikelse av miljø rundt pasienten, tilgang til goder og lystbetonte aktiviteter, oppbyggende sosialt samvær.
- Ulike former for forsterkning og reduksjonstiltak, atferdsavtaler, tegnøkonomi- og sparesystemer.
- Struktureringstiltak som dagsplaner, aktivitetsbank, lik praksis.
- Tilpassing av krav.
- Medikamentell behandling for kjent eller nydiagnostisert sykdom.
- Psykoedukasjon og/eller individuelle støttesamtaler. Tilpasses pasientens nivå når det gjelder evnemessig fungering og språkforståelse.
- Ta initiativ til opprettelse av ansvarsgruppe og Individuell Plan (IP) ved behov, evt. delta på ansvarsgruppemøte.
Dersom den utfordrende atferden medfører vesentlig skade for pasienten selv eller andre, kan kommunen utarbeide vedtak om bruk av tvang og makt etter kap. 9 i Helse- og omsorgstjenesteloven. Det er Statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen) som godkjenner disse vedtakene, og spesialisthelsetjenesten har plikt til å veilede i utforming og gjennomføring av tiltak etter dette kapittelet i loven.
Det varierer hvor lang tid behandling av atferdsvansker tar. Erfaringsmessig kan endringer i miljøbetingelser som påvirker atferdsvanskene kreve langvarig og systematisk innsats fra alle involverte over en lengre tidsperiode.