Dyktige, engasjerte og involverte medarbeidarar

Leiing i ein forbetringskultur handlar om dei mindre endringane i kvardagen, dei store omstillingsprosessane og dei nye, innovative måtane å jobbe på. For å få til forbetring er leiarane sin prosess-, organisasjons- og endringskompetanse viktig.

Leiarar gir retning og inviterer til problemløysing ved å vere opne for å teste ut nye løysingar. Fleire medarbeidarar vil i større grad enn før vere utviklarar av pasienttilbodet. Når medarbeidarane er involverte og får reelt ansvar i forbetrings- og endringsarbeid er sjansane betre for å få til varig endring. Risikovurderingar er ein viktig inngang i forbetringsarbeid, og nyttige verktøy som det grøne korset og tavlemøte er i dagleg bruk i sjukehuset. Desse verktøya gjer at ein i fellesskap kan lære av hendingar, moglege hendingar og av det som går bra. Tverrfaglege team der medarbeidarar tar ansvar for å utvikle tenestene er sentralt i forbetringskulturen, og leiarane vil samarbeide på tvers av einingar om å organisere slike team.

Å ta ansvar betyr å kome med forslag, kritikk og bekymringar. Vi treng derfor at leiarane legg til rette for psykologisk tryggleik. Forbetringssirkelen er ein rettleiar i forbetringsarbeid, men også ein måte å leie på. Det er heilt sentralt at ein evaluerer alle tiltak ein set i verk.

Leiarane inspirerer til godt samarbeid internt i sjukehuset og på tvers av tenestenivåa. Dei samarbeider godt med dei tillitsvalde og vernetenesta. Forventningane til utviklinga av helsetenestene er høge, og utfordringane vi står ovanfor store. Leiarane har ei nøkkelrolle i å få til ønska utvikling. Sjukehuset skal legge til rette for at leiarane kan utøve leiarskapet på ein trygg og god måte. Dette stiller høge krav til stabsfunksjonane si støtte til leiarane.

Vi vil jobbe for å behalde dei tilsette i sjukehuset, og legge til rette for at dei kan stå lengre i arbeid. Berekraftige arbeidsplanar basert på heile, faste stillingar, dimensjonert for forventa fråvær og med helsefremmande vaktplanar er ein nøkkel. Fleksibilitet gjennom livsfase- og seniorpolitikk er også eit viktig verkemiddel. Det er potensial i å inkludere fleire arbeidstakarar og redusere sjukefråværet.

Medarbeidarar som er trygge på eiga kompetanse bidrar til gode pasientforløp og godt arbeidsmiljø. Skal vi behalde medarbeidarar og sikre god pasientbehandling, vil vi tilby god introduksjon til arbeidsoppgåvene, livslang læring og fleire moglegheiter for kompetanseutvikling. Når medarbeidarar får utvikle seg, bruke kompetansen sin og trivst i arbeidet, vil dei i mindre grad søke seg til anna arbeid eller velje tidleg pensjon. Lærlingar, opplærings- og traineeløysingar og utdanningsstillingar med bindingstid vil bidra til at vi får og kan behalde gode fagfolk, og vi kan utvide bruken av dette.

Tilgang til personell er viktig for både kommune- og spesialisthelsetenesta og vi må samarbeide for å  løyse den aukande utfordringa det er å få tak i kvalifisert personell. Vi kan sjå nærmare på oppgåvedeling, og prøve ut nye måtar å organisere arbeidet, for eksempel at personell i sjukehuset jobbar deler av stillinga si på oppdrag frå kommunen og omvendt.

Vi skal framleis samarbeide tett med utdanningsfeltet for å gi relevante og framtidsretta utdanningstilbod til medarbeidarane. Det vil bli fleire praksisplassar når større delar av året og fleire arenaer blir tatt i bruk for studentar i ulike profesjonar og fag. Samarbeid om praksis med kommunane, dei private samarbeidspartnarane og andre sjukehus er aktuelt for mange av utdanningane.

Det er heilt sentralt å sjå kompetansebehova i spesialisthelsetenesta og kommunehelsetenesta i samanheng, både om vi skal klare å dekke behova, og om vi skal få til betre samanheng i tenestene til pasientane. Utvida, strategisk samarbeid med kommunar og andre sjukehus heller enn konkurranse, må ligge til grunn dersom ein skal kunne løyse ein situasjon med knappe personellressursar framover.

Vi vil legge til rette for meir fleksibel fordeling av oppgåver, og ta i bruk tilgjengeleg teknologi som involverer pasientar, avlastar helsepersonellet og effektiviserer arbeidsprosessar.

​Vårt høgspesialiserte sjukehus treng spissa kompetanse i mange funksjonar. I mange samanhengar er Haukeland universitetssjukehus ei tredje linje-teneste og vi har fleire nasjonale og regionale oppgåver kor medarbeidarane sin spisskompetanse er sjølve fundamentet. For å sikre spisskompetanse og dekke behova i alle andre funksjonar, vil vi sette stor kraft bak arbeidet med å flytte ansvar og oppgåver frå personell vi kjem til å ha for få av, til personell det kan vere betre tilgang på.

Helsepersonell generelt, og særleg sjukepleiarar og spesialsjukepleiarar, har eit stort spenn i oppgåver. Vi vil definere kva oppgåver dei med sin kompetanse må gjere, og kva oppgåver andre kan overta. Bemanningsfaktorane vi har hatt til no i sjukehuset vil vi også revurdere. Det er ein kombinasjon av teknologi og anna kompetent personell som vil avlaste sjukepleiarar, spesialsjukepleiarar og jordmødrer for oppgåver. For bioingeniørar vil ytterlegare automatisering, bygging av generalistkompetanse og oppgåvedeling med anna personell kunne imøtekome behovet.

Teknologi som kan bidra til å forenkle arbeidskvardagen og avlaste helsepersonell er for eksempel logistikksystem på sengepost og i poliklinikk og overvakingsteknologi i overvakings- og intensiveiningar. Vi vil sette fart i endringsarbeid som legg til rette for dette og ta oss tid til avlæring frå gamle system, opplæring i nye system og endring av arbeidsprosessar for å bruke dei nye løysingane godt.

Vi treng meir kunnskap om alternative måtar å organisere arbeidstida på. Saman med dei tillitsvalde og vernetenesta vil vi tenke nytt om arbeidstid, noko som også kan bidra til å behalde kompetanse. Sjølv om sjukehuskvardagen har vore i stor endring, har start- og sluttidspunkt for arbeidsdagen til legar, sjukepleiarar og anna helsepersonell endra seg lite opp gjennom åra. Medarbeidarar i ulike livsfasar vil kunne ha ulike behov for fleksibilitet. Samtidig veit vi at meir teamarbeid, krav om betre utnytting av areal og utstyr og pasientane sine ønsker om utvida opningstid, vil gi ​behov for endringar i start og sluttidspunkt på arbeidsdagane.