Avdeling for patologi

Histologiske prøver er vevsprøver, og betegnes også biopsier. Disse består av et vevsstykke fra det organet eller vevet som skal undersøkes. Histologiske prøver fikseres i formalin for å bevare vevet best mulig.

Histologiske prøver er vevsprøver, og betegnes også biopsier. Disse består av et vevsstykke fra det organet eller vevet som skal undersøkes. Histologiske prøver fikseres i formalin for å bevare vevet best mulig. 

På laboratoriet blir det etter en spesiell prepareringsprosess skåret tynne snitt av vevsprøven. Disse legges på objektglass. Vevsprøvene undersøkes i lysmikroskop etter at snittene har blitt farget.

I tillegg til makroskopi (undersøkelse med bare øyne og fingre) og lysmikroskopi av histologisk og cytologisk prøvemateriale brukes det i mange tilfeller supplerende teknikker. Elektronmikroskopi anvendes i tilfeller der informasjon om ultrastrukturelle forhold behøves. 

Immunhistokjemiske (immuncytokjemiske) undersøkelser av cellulære genprodukter er en sentral teknikk som nå anvendes i stor skala. Molekylærbiologiske genanalyser er allerede tatt i bruk ved avdelingen ved visse problemstillinger, men ventes etterhvert å få bred anvendelse.
 
Volum og prøvetyper
Biopsiseksjonen ved Haukeland Universitetssykehus mottar årlig i overkant av 60 000 vevsprøver til undersøkelse og er det neststørste offentlige biopsilaboratorium i landet. De fleste biopsiene er diagnostiske prøver tatt som viktig ledd i utredning av pasienter for et bredt spekter av sykdomstilstander. 

Mange av problemstillingene dreier seg om primærdiagnostikk av kreftsykdommer, men omfatter ellers de fleste sykdomstilstander innen samtlige kliniske spesialiteter. En annen type av prøver er store operasjonspreparater for kartlegging av sykdomsutbredning og stadium der diagnosen er kjent fra tidligere utredning med biopsi/cytologi. 

I tillegg til biopsier fra pasienter, mottar laboratoriet vev til histologisk undersøkelse fra avdelingens obduksjonsseksjon.

Les mer om oss på internettsidene våre.

​​​​​​​Obduksjon (autopsi) er ei undersøking av ein avdød for å slå fast kva sjukdommar vedkomande leid av, og kva som var dødsårsaka.

Obduksjonsverksemda er ein kvalitetskontroll av helsevesenet sin diagnostikk, behandling og pleie. I kvart tilfelle er det eit mål å avklare dei relevante medisinske problemstillingane og spesielle problemstillingar reist av rekvirenten. Verksemda skal bidra til systematisk registrering av sjukdomsførekomstar og dødsårsaker, ein høgast mogeleg obduksjonsrate er derfor ønskeleg. Avdeling for patologi vil normalt kunne utføre obduksjon i alle tilfelle der det vert rekvirert.

Obduksjon inneber ei utvendig og innvendig undersøking av kroppen etter døden. Formålet er å etterkontrollere kva:

Sjukdommar avdøde leid av Sjukdommen si utbreiing Kva sjukdommen tydar for helsetilstanden til avdøde Effekten av behandlinga Dødsårsaka 
 

Resultata blir registrert i eit nasjonalt dødsårsaksregister. Ein påliteleg dødsårsaksstatistikk er avhengig av at talet på obduksjonar er høgt og representerer eit breitt og representativt utval av folkesetnaden. Sett i lys av dette er det urovekkjande at obduksjonsfrekvensen er synkande; i 1985 vart 20% av alle døde obdusert, medan talet i 2019 var på berre 3,4%.

Det er godt dokumentert både i Noreg og internasjonalt at medisinske obduksjonar i omlag 10% av høva avdekker viktige sjukdomsforhold som ikkje var kjent før pasienten døydde. Obduksjonar vil difor opne for fagleg ettertanke og diskusjon, samt avdekke diagnostisk treffsikkerheit og verknaden av behandlinga (kvalitetssikring på individnivå). På denne måten vil obduksjon tene som eit korrektiv til framtidig behandling av pasientar med liknande sjukdomsbilete. Målsetjinga er også at den totale obduksjonsverksemda skal fungere som etterkontroll og overvaking av den diagnostiseringa, behandlinga og pleia som helsevesenet vårt til ei kvar tid utfører (kvalitetssikring på systemnivå).

Sist, men ikkje minst, speler obduksjonar ei viktig rolle i opplæring av framtidige patologar. For å bli spesialist i patologi er eitt av krava at ein skal ha utført minst 120 obduksjonar, dette for å sikre tilstrekkeleg og variert erfaring med korleis både sjuke og friske organer ser ut. Både i Noreg og Europa er det mangel på patologar. Det er difor ei urovekkjande utvikling at synkande obduksjonsfrekvens kan bli ein flaskehals i spesialiseringsløpet for patologar.

Obduksjonar vert delt inn i to grupper; medisinske - og rettsmedisinske obduksjonar.

​​​​​​​Cytologi er læren om cellene.

Cellene kan enten skrapes av fra overflaten av hud eller slimhud (eksempel celleprøve fra livmorhals), suges ut med en tynn nål (eksempelvis fra en kul på halsen, bryst, lunge osv) eller isoleres fra kroppsvæsker(urin, serøse væsker, BAL, mm).

Cytologisk laboratorium mottar ca 50 000 gynekologiske prøver , og ca 6000 punksjoner og væsker i året.

Cellene prepareres på objektglass, og farges i et fargeinstrument. Cellene undersøkes i lysmikroskop. Spesialbioingeniører "screener" cellene, og setter en diagnose i fellesskap med en patolog.

Merkantil sektor har to sekretariater: cytologi og biopsi/autopsi.

Mer informasjon kommer snart...