Informasjon til pasienter og pårørende

Alle pasienter i registeret har rett til når som helst å be om innsyn, endring og sletting av opplysninger. Helse Bergen HF, Haukeland universitetssjukehus, er databehandlingsansvarlig for registeret og har ansvar for å sikre at dine opplysninger behandles lovlig, i samsvar med den europeiske personvernforordningen og helseregisterloven. 

Registeret vil inneholde følgende opplysninger om deg: 

  • Generelle opplysninger: navn, fødselsnummer, adresse og kjønn
  • Helseopplysninger: diagnose, operasjonsår, opplysninger om implantat og metode mv.
  • Pasientrapporterte opplysninger om livskvalitet, smerte og fornøydhet (PROM)

Innsynsrett, endring og sletting av opplysninger 

Du har full rett til innsyn i hva som er registrert om deg. Dersom du mener at opplysningene om deg er uriktige, kan du be om å få disse korrigert. Du kan når som helst reservere deg mot at opplysningene om deg behandles. 
Du kan også kreve at opplysningene blir slettet fra registeret. Det vil ikke ha noen betydning for den behandlingen du vil få om du velger å trekke deg. Du kan gjøre bruk av dine rettigheter ved å ta direkte kontakt med registeret, se under.

Utlevering av oppslysninger

Utlevering av opplysninger fra registeret vil bare skje i tilfeller der det er i samsvar med formålet til registeret. Navn og fødselsnummer erstattes med en koblingsnøkkel når data utleveres slik at personopplysninger ikke kan spores direkte tilbake til deg.
Helse Bergen HF har oppnevnt personvernombud som skal bidra til å sikre at personopplysninger behandles lovlig, og at dine rettigheter til personopplysningsvern blir ivaretatt. Du kan kontakte personvernombudet dersom du har generelle spørsmål om dine rettigheter til personopplysningsvern på telefon 55975558, eller på e-post: personvernombudet@helse-bergen.no 

Dersom du mener at dine rettigheter til personopplysningsvern er krenket har du rett til å kontakte Datatilsynet eller Statens Helsetilsyn. 

Kontaktinformasjon 

Nasjonal kompetansetjeneste for leddproteser og hoftebrudd, 
Helse Bergen HF, Ortopedisk klinikk, Haukeland universitetssjukehus, 
Møllendalsbakken 7, 5021 Bergen. 

Telefon 55 97 37 42  /  55 97 37 43  eller e-post nrl@helse-bergen.no


Behandlingsmetoder

Hofteprotese

Det er over 100 år siden den første hofteprotesen ble laget. Denne ble ingen suksess. Den første vellykkede hofteprotese ble laget i 1962, og denne er enda i bruk. Det finnes nå en mengde protesetyper i bruk i Norge og enda flere internasjonalt.

Hofteprotese
I prinsippet består en hofteprotese av en stamme som går ned i lårbenet, et hode som settes på toppen av stammen som erstatning for lårbenshodet, og en kunstig hofteskål (koppen) (Figur 1). Forskjellige stammer kan kombineres med kopper av forskjellige merker, slik at kombinasjonsmulighetene blir svært mange.

Innfesting mot ben
Det er to hovedprinsipper for innfesting av protesedelene mot pasientens bein; enten med beinsement (polymetylmetakrylat) eller uten sement. Det er flere produsenter som lager beinsement. På begynnelsen av 1990-tallet ble Boneloc bensement brukt i Norge. Denne og to andre sementtyper viste seg å gi dårlige resultater, og disse sementtypene gikk ut av bruk for flere år siden.
De usementerte protesene er vanligvis laget av titanium og har enten en overflatestruktur eller et overflatebelegg som gjør at bein kan gro fast på protesen. Begge deler kan fungere godt i forhold til å få protesene til å sitte fast.

Materialer og design
Det har betydning hva slags materiale og diameter det er på de leddflatene som skal gli mot hverandre i det kunstige leddet. Enkelte av de protesetypene som ble brukt inntil nylig, viste seg å ha glideflater som ble slitt ut hurtigere enn andre, og disse er tatt ut av bruk.

Komplikasjoner og reoperasjoner
Det vanligste problemet som kan oppstå, er at protesen løsner etter noen år. Dette skjer hos 0,5-1 % per år. Dessuten vil ca 1 % av pasienter som får protese måtte reopereres på grunn av bakteriell infeksjon omkring protesen. Andre reoperasjonsårsaker kan være slitasje av protesedeler, at protesen går ut av ledd gjentatte ganger (luksasjon), beinbrudd nær eller omkring protesen, eller tap av ben (osteolyse) omkring protesen.

Holdbarhet av hofteproteser
I Nasjonalt Register for Leddproteser er det vist at sannsynligheten for at pasienten fortsatt har en vellykket protese i behold etter 10 år har vært ca 90 %. Dette resultatet er beregnet ut fra mange tusen pasienter i hofteregisteret, men du som er pasient vil enten få en vellykket protese eller en protese som må skiftes ut etter noen år. I leddproteseregisteret følger vi med på resultatene av de forskjellige protesetypene som er i bruk i Norge, men siden nær sagt alle proteser gir gode resultater på kort sikt, kan det ta flere år før det blir mulig å påvise at en ny protese gir dårlige resultater. Vi har påvist at resultatene av de forskjellige typene av hofteproteser har vært varierende. De typer hvor vi har påvist at resultatene er dårlige, er gått ut av bruk, men det er kommet nye inn på markedet.. Disse nye protesene er lovende, men de har ikke vært i bruk lenge nok til at vi kan si noe helt sikkert om 10- eller 15-års resultatene.

Valg av protesetype
For pasienter som skal opereres med hofteprotese kan det være nyttig å spørre kirurgen hvilken protese han/hun planlegger å bruke. Valget, for kirurg og pasient, vil gjerne stå mellom å bruke en protesetype der det foreligger dokumentasjon på at langtidsresultatene er gode (ca 95 % sjanse for at protesen er velfungerende etter 10 år), eller å bruke en nyere type som kanskje kan være enda bedre, men som ikke har vært i bruk lenge nok til at vi kjenner langtidsresultatet.

-Leif Ivar Havelin, Overlege, Professor, Dr. Med.

Kneprotese

Kneprotese er siste behandlingsalternativ ved bruskskade i kne. 8 av 10 pasienter blir godt fornøyde etter protesekirurgi, men 15 % er ikke fornøyde og 5 % er direkte misfornøyde. En av registerets oppgaver er å finne ut hvorfor noen blir misfornøyde. Protesekirurgi er stor kirurgi, som belaster kroppen. Har du alvorlig hjerte- eller lungesykdom kan det hende du ikke bør gjennomføre protesekirurgi. Problemer etter kneprotesekirurgi kan være blodpropp, infeksjon og smerter med dårlig bevegelighet.

Årlig utføres det 6000 førstegangs kneproteseoperasjoner i Norge. Over 50 sykehus i Norge utfører inngrepet. Siden 1994 har alle sykehus i Norge rapportert inngrepet til vårt register. Registerets faglige eier er Norsk Ortopedisk Forening (spesialforening i legeforeningen), og driften er finansiert av Helse Bergen og Helse Vest.  Datatilsynet har gitt konsesjon til registeret, og er basert på samtykke fra deg som pasient.

Hensikten med registeret er å øke kvaliteten på protesekirurgien i Norge. Dette gjøres ved tilbakemelding om resultat til hvert enkelt sykehus, gjennom årsrapporter og forskning. Kirurgene fyller ut et skjema etter kirurgi, som blant annet inneholder detaljert informasjon om protesen som brukes. Ved en eventuell framtidig reoperasjon fylles det samme skjemaet ut. Ved hjelp av levetidsanalyser beregnes holdbarheten av protesene. Vi gjennomfører også forskningsprosjekt der vi sender ut spørreskjema til pasientene for å undersøke hvordan de har det etter operasjon.

De vanligste sykdommer der kneprotesekirurgi er aktuelt er ved artrose (slitasjegikt), revmatoid artritt (leddgikt), bruskskade etter brudd, bruskskade etter korsbåndskade og meniskskade. Før kirurgisk behandling må konservativ behandling være prøvd, dette omfatter styrketrening, fysioterapi, vektreduksjon og medisiner som paracetamol eller NSAID. Det anbefales å holde styrken i muskulaturen ved like ved hjelp av gange på mykt underlag og sykling. Dette lindrer smerten.

Etter at du har fått kneprotese kan du håpe på å kunne gå turer i terrenget, spille golf og gå turer på ski. Du kan ikke jogge, spille fotball eller drive idrett som medfører behov for hopping. Når smerten ved gange eller i ro er moderat til sterk til tross for annen behandling foreslått over, og røntgenbilder viser slitasje av brusken (redusert tykkelse) i kneet (Figur 1: Artrose med redusert brusk i kneet), kan det være aktuelt å tilby deg kneproteseoperasjon. Din fastlege kan da henvise deg til din lokale ortopediske sykehusavdeling, du blir der undersøkt av en ortopedisk kirurg.

Dersom du og din kirurg blir enige om operasjon med en kneprotese søkes du til innleggelse. Ventetiden for kneprotese i Norge varierer fra 3 uker til 36 uker. Dersom ditt lokale sykehus har lengre ventetid enn du mener du kan vente, og du er villig til å reise til et annet sykehus, kan du søke på nettstedet www.helsenorge.no.

Før kirurgi anbefales det at du øker styrken i muskulaturen og bevegeligheten i kneet, enten med egentrening eller ved hjelp av en fysioterapeut. Da blir resultatet bedre. Ved kneprotesekirurgi åpnes kneleddet til siden for kneskjellet, og brusk og ben kuttes med sag. Det brukes sikteinstrument for å gjøre benkuttene så nøyaktige som mulig. De senere årene har computernavigering blitt tatt i bruk ved noen sykehus. Benkuttene blir da muligens litt mer nøyaktige, men inngrepet tar lenger tid og det må borres pinner inn i legg og lårben. Det er ikke vist at computer-navigering på lang sikt gir bedre resultater siden det er en ny metode. Vi forsker på dette i registeret. Det benet som er kuttet bort erstattes med metall (vanligvis kobolt krom eller titan) og plast (polyetylen). Metallet støpes som oftest fast til benet med bensement (polymethylmetacrylat). Dersom protesen settes feil inn kan dette føre til dårlig bevegelighet, og tidlig løsning og slitasje av plasten.

I Norge brukes vanligvis sementerte kneproteser uten kneskjellskomponent (uten patellakomponent). (Figur 1 og 2: Røntgenbilde av kneprotese med sement uten patellakomponent. Figur 3: Bilde av kneprotese på plastben med patellakomponent). Disse protesene har gitt gode resultater, og 92 % av pasientene har fortsatt sin protese i kneet etter 10 år ( Furnes 2007, Lygre 2011, Gøthesen 2013,, Dyrhovden 2017 ).

Dersom pasientene er unge (under 60 år), slites og løsner protesene raskere. Det viser seg at 15 % av protesene har blitt skiftet ut etter 10 år i denne aldersgruppen.

Er pasientene over 70 år vil bare 5 % av protesene være skiftet ut etter 10 år (Furnes 2007).  Du vil således ha en stor sjanse for å beholde protesen resten av livet dersom du er over 70 år.  Ved en-kammerartrose kan kirurgen velge en-kammerprotese (unikondylær protese). Dette er en noe mer krevende protese å operere for kirurgen, men den gir vanligvis noe bedre bevegelse og funksjon enn totalprotese. Bakdelen 2 ganger økt risiko for reoperasjon pga løsning og brudd rundt protesen (Furnes 2007, Dyrhovden 2017). (Figur 4: Røntgenbilde av unikondylær kneprotese.) Resultatet etter en reoperasjon på kneprotese er dårligere enn etter førstegangsoperasjon, men resultatene er likevel ganske bra (Leta 2016).  I noen få sjeldne tilfeller etter infeksjon må kneet avstives eller benet amputeres på låret.  Kneprotese er vanligvis en god behandling. På en skala fra 0 til 10, har pasienten vanligvis verdien 2 etter proteseoperasjon.  0 er ikke smerte og 10 er ulidelig smerte. De fleste har god smertelindring etter 3 måneder, med en bøy i kneet på 90 grader. Etter 1 år er bøyen vanligvis 100 til 110 grader og styrken er bedret ytterligere. Det skjer vanligvis noe bedring fra 1 til 2 år etter operasjon, men sjelden senere. Det er lettere å komme seg opp fra stoler, gå i trapper og å sykle dersom bøyen i kneet er over 90 grader. God smertelindring etter operasjonen og rask start av trening er derfor viktig. Vanligvis skal du opp av sengen dagen etter operasjonen og starte treningen. Liggetiden i sykehus varierer i Norge, men er vanligvis mellom 2 og  7 dager og har gått ned de siste årene. Dersom du klarer deg selv kan du reise direkte hjem og trene selv etter instruksjon fra fysioterapeut.

Hvis du har problemer med å klare deg hjemme kan et opphold på rehabiliteringsinstitusjon som har fysioterapeut være aktuelt. Normalt kontrolleres du hos din kirurg eller hos fysioterapeut etter 6 uker eller 3 måneder etter operasjon. Stingene fjernes etter 14 dager. Smertene avtar raskt, men kan være plagsomme de første 2 til 3 ukene. Det er viktig med god smertelindring de første ukene for å kunne trene. Norske kirurger har vært flinke til å rapportere til registeret, og trolig har over 95% av operasjonene blitt rapportert (Espehaug 2006, Årsrapporter). Resultatene har bedret seg de siste årene (Årsrapport 2016), trolig som resultat av bedre proteser, bedre kirurgisk teknikk og bedret utdanning (Dyrhovden 2017 ). Kirurgene må gjennom 6- 7 års legeutdanning og 1 ½ års turnustjeneste og etter dette en obligatorisk spesialistutdanning i ortopedisk kirurgi på 6 år, med et minimum av kneproteseoperasjoner sammen med erfaren kirurg, i tillegg til gjennomført obligatorisk kurs i protesekirurgi. Registerets medarbeidere deltar som instruktører på kurset og det er skrevet norsk lærebok til dette kurset (Protesekirurgi i hofte og kne. www.legesiden.no).

Sykehus som gjør mange kneproteseinngrep har noe bedre resultat enn sykehus som gjør færre proteseinngrep ( Badawy 2013 og 2014). Resultater sykehusnivå finnes på nettsiden https://www.kvalitetsregistre.no/resultater og i våre årsrapporter.

- Ove Furnes, Overlege, Professor, Dr. Med.

Protese i andre ledd


Albueprotese blir sjelden brukt. Det opereres inn ca. 30 slike proteser årlig - vanligvis hos revmatiske pasienter.
Resultatene er vanligvis gode, og gir god bevegelighet og smertelindring.
Holdbarheten er noe dårligere enn for kneproteser (Fevang 2009).

Ankelprotese brukes hos revmatikere og etter ligamentskader og brudd.
Resultatene er ikke så gode som for andre ledd. De gir god smertelindring, men ikke så god bevegelse og kan hos noen gi sårproblemer etter operasjonen. Alternativet er avstivning av ankelleddet og dette foretrekkes hos pasienter under 50 år med følgetilstander etter skader og brudd.
Holdbarheten er dårligere enn for hofte- og kneproteser (Fevang 2007).

Skulderprotese brukes hos revmatikere, artrosepasienter, rotatormansjettskader og etter brudd.
Smertelindringen er bra. Derimot er bevegelsen ikke så god etter brudd og hos revmatiske pasienter. Hos artrosepasienter er bevegeligheten vanligvis bedre.
Totalprotese gir bedre smertelindring enn halvproteser (Fevang 2012 a og b) .
Holdbarheten av protesene er god (Fevang 2009, Fevang 2015).

Fingerproteser blir oftest brukt hos revmatikere, og er vanligvis laget av silikon. Holdbarheten etter 10 år er god, men det er noe brekkasje av silikonprotesene.

Håndleddsproteser brukes hos revmatikere, artrosepasienter og etter bruddskader. Overlevelsen av protesen er ikke så god som for hofte og kneprotesepasienter (Krukhaug 2011) .

Ove Furnes, Klinikkoverlege, Professor, Dr. Med.

Hoftebrudd

Hoftebrudd er en felles betegnelse for alle brudd i øvre ende av lårbeinet: lårhalsbrudd (fractura colli femoris) (fig. 1), pertrokantære brudd (fig. 2) og subtrokantære brudd. Lårhalsbruddene utgjør den største gruppen. De pertrokantære- og subtrokantære bruddene omtales for seg selv fordi behandlingen av disse bruddene er forskjellig fra behandlingen for de egentlige lårhalsbruddene. Alle hoftebrudd må opereres. Bruddene legger derfor beslag på store ressurser i helsevesenet, både når det gjelder operasjonsstuer, sengeposter og opptreningsplasser.

Hvem får hoftebrudd
Hoftebrudd rammer først og fremst eldre mennesker. Gjennomsnittsalderen ved bruddtidspunkt er 80 år. Det som gjør at eldre er ekstra utsatte for å få hoftebrudd er at de har lettere for å falle og at de har beinskjørhet (osteoporose) som gjør at bein brekker lettere. Hoftebrudd forekommer 3 ganger oftere hos kvinner enn hos menn, dette skyldes at kvinner som regel har mer uttalt beinskjørhet enn menn. Totalt regner vi med at det årlig forekommer ca 9000 hoftebrudd i Norge.

Tegn på hoftebrudd
Vanligvis skyldes et lårhalsbrudd fall fra egen høyde. Pasienten får smerter i hoften og kan ikke belaste det aktuelle beinet etterpå. Beinet er ofte opprykket og utadrotert, og ved bevegelse vil pasienten oppleve smerte i hofteregionen.

Hvordan stilles diagnosen
Røntgen er nødvendig for å stille en sikker diagnose. Røntgen er også avgjørende for å finne ut hvilken type brudd det er og dermed hvordan bruddet best kan behandles. Av og til er bruddet så lite ute av stilling at det ikke kan oppdages på de første røntgenbildene. Dersom legene har mistanke om at det er et brudd i hoften til tross for normale røntgenbilder vil de vanligvis i første omgang bestille nye røntgenbilder av hoften. Dersom heller ikke disse bildene viser tegn til brudd må en vanligvis gjøre en MR undersøkelse av hoften for å utelukke eller bekrefte at det er et brudd.

Behandling
Alle hoftebrudd må opereres. Operasjonen foregår vanligvis med ryggbedøvelse (spinalbedøvelse), sjeldnere brukes narkose. Operasjonen består vanligvis i å sette bruddet på plass (reponere) og deretter fiksere bruddet med en metallplate og/eller skruer. Ved noen bruddtyper vil kirurgen i stedet erstatte lårhodet med et kunstig lårhode (protese). Etter alle operasjoner for hoftebrudd er det vanlig at pasienten må avlaste den aktuelle hoften med krykker eller andre ganghjelpemidler de første 6 ukene. Pasientene er som regel innlagt på sykehus i omtrent en uke etter operasjonen. Som regel er det nødvendig med langvarig opptreningsperiode etter at en har gjennomgått et hoftebrudd. Mange pasienter må derfor innlegges på en opptreningsinstitusjon de første ukene etter sykehusoppholdet. For mange eldre pasienter betyr dessverre et hoftebrudd at de ikke lenger kan klare å bo hjemme og at de trenger sykehjemsplass.

- Overlege Jan Erik Gjertsen og seksjonsoverlege/professor Lars Birger Engesæter

Lårhalsbrudd

Lårhalsbrudd utgjør ca 60 % av hoftebruddene (Fig 1). Det finnes flere metoder å operere et lårhalsbrudd på. Dersom bruddet står i pen stilling (lite forskutt) er det vanlig å operere bruddet med 2 pinner eller skruer (Fig 2). Pasientene bør, dersom de klarer det, delvis avlaste de første 6 ukene. Dersom bruddet står ute av stilling (mye forskutt) er det også mulig å operere med pinner eller skruer, men risikoen for komplikasjoner etter et slikt brudd er større, for eksempel at bruddet ikke gror og at skruene løsner. Dette oppstår gjerne de første 6 månedene etter bruddet. En annen forekommende komplikasjon er sammenfall av lårhodet grunnet manglende blodforsyning til lårhodet. Dette merker pasientene ofte som økende smerter 6 – 18 måneder etter bruddet.

Behandlingen for begge komplikasjoner er protese i hofteleddet. Kirurgen kan velge mellom en delprotese eller en totalprotese avhengig av tid fra første operasjon, pasientens alder og medisinske tilstand samt hofteleddets tilstand. Grunnet disse relativt hyppige komplikasjonene etter forskutte lårhalsbrudd opererer flere og flere sykehus disse bruddene med en primær protese (Fig 3). Dette er et noe større inngrep, men studier har vist at pasientene klarer dette inngrepet bra og at man unngår komplikasjoner som manglende tilheling av bruddet og sammenfall av lårhodet.

-Overlege Jan Erik Gjertsen og seksjonsoverlege/professor Lars Birger Engesæter

Petrokantære brudd

Pertrokantære brudd utgjør ca 30 % av hoftebruddene og oppstår nedenfor lårhalsen (Fig 1). Den vanligste operasjonsmetoden ved disse bruddene er en glideskrue (Fig 2). Det finnes også en rekke forskjellige nagler som settes ned gjennom margkanalen i lårbeinet og som festes med skruer både gjennom lårhalsen og nederst gjennom lårbeinet (Fig 3). Pasientene bør avlaste etter evne de første 6 ukene.

- Overlege Jan Erik Gjertsen og seksjonsoverlege/professor Lars Birger Engesæter

Subtrokantære brudd

Subtrokantære brudd utgjør ca 5 % av hoftebruddene og oppstår lenger nede på lårbeinet enn de pertrokantære bruddene (Fig 1). Disse bruddene opereres i prinsippet på samme måte som de pertrokantære bruddene, dvs med glideskrue (Fig 2) eller margnagle. De er imidlertid noe mer ustabile og tilheler ikke sjelden med en feilstilling som kan gi plager i form av smerter, beinlengdeforskjell og innskrenket bevegelighet i hoften. Også disse pasientene bør avlaste etter evne de første 6 ukene.

- Overlege Jan Erik Gjertsen og seksjonsoverlege/professor Lars Birger Engesæter

Korsbånd

Korsbånd er et leddbånd som sitter inne i kneet. Vi har to korsbånd i hvert kne, et fremre og et bakre. De har som funksjon å støtte og stabilisere kneet. Hovedoppgaven til det fremre korsbåndet er å hindre at leggbenet sklir for mye framover i forhold til lårbenet. Hovedoppgaven til det bakre korsbåndet er å hindre at leggbenet sklir for mye bakover i forhold til lårbenet. Korsbåndene skal også stabilisere kneet ved vridningsbevegelser.

Hvorfor skades fremre korsbånd
90 % av alle korsbåndskadene skjer med fremre korsbånd. Hyppigst skjer skaden i forbindelse med at foten står i bakken og kneet er bøyd, samtidig som man vrir kroppen og lårbenet. I Norge skjer ⅔ av skadene i forbindelse med fotball, håndball og alpint. Fremre korsbånd kan være den eneste kneskaden, men hyppigst er det med andre kneskader i tillegg. For eksempel menisk, brusk og sideleddbånd.

Tegn på fremre korsbåndskade
Ved en akutt skade kommer smertene umiddelbart. Hevelse i kneet kommer i løpet av kort tid, gjerne i løpet av sekunder. Smertene er oftest så sterke at belastning og bevegelse av kneet synes umulig.
Noen ganger kan en slik skade være kronisk. Dette skyldes som regel at en tidligere korsbåndskade ikke er blitt skikkelig behandlet. For pasienten føles dette som om kneet svikter og ofte ikke er til å stole på. Det er sjelden smertene er like kraftige som ved akutt skade.

Hvordan stilles diagnosen
Skaden lar seg ofte enkelt diagnostisere ved hjelp av sykehistorien og enkle undersøkelser. Kneundersøkelse kan være for vanskelig å gjennomføre på grunn av smerter og hevelse de første dagene. Da vil det være aktuelt å gjøre ny undersøkelse etter 4-5 dagers tid. Den endelige undersøkelsen bekreftes enten gjennom et MR-bilde av kneet eller ved hjelp av kikkhullsdiagnostikk (artroskopi).

Behandling
Fremre korsbåndskader bør behandles. Enten med kirurgi eller konservativt med opptrening. Hensikten med behandling er å stabilisere kneet slik at pasienten kan komme tilbake til sitt normale aktivitetsnivå. Kirurgisk behandling tilbys som regel pasienter som er fysisk aktive på et høyt nivå eller yrkesutøvere, begge som daglig stiller store krav til knefunksjon og stabilitet.
Ved kirurgisk behandling brukes det et transplantat som erstatning for det skadede korsbåndet. I Norge er det vanligst at dette transplantatet kommer fra pasienten selv, enten som en del av senen (patellarsenen) mellom kneskålen og leggbenet eller som en del av senen fra baksiden av låret (hamstringsenen). Etter operasjonen er det viktig med opptrening hos fysioterapeut. Opptreningsperioden varer oftest fra 6-12 måneder og tar sikte på å gjenopprette bevegelighet, styrke og balanse.
Konservativ behandling foregår hos fysioterapeut og varer fra 6-12 måneder med siktemål på å gjenopprette bevegelighet, styrke og balanse.

​- Lars Engebretsen, Seksjonsoverlege, Professor Dr. Med.
Fann du det du leita etter?