Strålingas natur

Ved strålebehandling går stråling gjennom kroppsvev, mens ho gir frå seg energi til vevet. Målet er at strålinga får gitt frå seg nok energi til å ødeleggje kreftceller. Når stråling treffer kroppsvev, vil ho måtte trengje inn til ei viss djupn, før ho får gitt fra seg nok energi til å ha ønska effekt.

Optimering av stråledose ut mot hud

For å kunne auke effekten av behandling i hudoverflata, legg vi noko vi kallar ein bolus, utanpå huda. Dette er ofte ein type geleplate, som fungerer som ei slags ekstrahud. Bolusen tilfører den vetle ekstra djupna, som stråling treng, for å gi ønska effekt. Ein bolus av geleplater fungerer godt til dei fleste overflater på kroppen. Til hulrom, for eksempel i nase og øyrer, kan vi bruke voks eller ein spesiell type salve.

Ikkje alle overflater er like enkle å lage ein bolus til eller plassere ein bolus på. Dette gjeld spesielt på overflater med store krummingar, som nasa, øyra og auga. Då er det svært vanskeleg å få gelebolusane til å forme og halde seg inntil huda. Til denne type overflater har avdelinga tatt i bruk ein 3D-skrivar, for å kunne skreddarsy bolusar. Ved hjelp av CT-bilde, kan me hente ut informasjon om pasientens kontur. Det blir nesten som å ta ei avstøyping av overflata, men utan å måtte bruke gips eller liknande. I det programmet der strålebehandlinga blir planlagt, kan me konstruere bolusen til å ha akkurat den tjukkleiken og forma me ønskjer.

Når bolus-strukturen er ferdig teikna, blir den tatt vidare til 3D-skrivaren, kor den blir laga nøyaktig slik den er planlagt.

Printaren

Det finst mange forskjellige typar 3D-skrivarar. Den som finst her på avdelinga, kan minne om ein svært liten limpistol. Den styrest automatisk ut frå strukturen den blir programmert med. Den klemmer ut materialet i eit bestemt mønster, mens den bevegar seg oppover, lag for lag, heilt til bolusen er ferdig bygd. Materialet som blir brukt heiter PLA, som er ein type bioplast.

Bruken av 3D-printing til bolusar, er ein teknikk vi starta å sjå på for to år sidan, her ved Haukeland universitetssjukehus. På dette tidspunktet var ikkje denne teknikken utbredt, og vi har sjølv måtte prøve ut og utvikle metoden vi no bruker. No har fleire fått opp augo for moglegheitene som ligg i 3D-printing av bolus, og kommersielle løysingar begynner å bli tilgjengeleg.

Kristine Indahl Helle
Sjefsingeniør, Kreftavd.